Patagoniatau

Den Chilenske skjærgården i Patagonia er ganske spesiell når det gjelder fortøyning.

Det finnes massevis av trange "caletaer", eller små viker/bukter hvor man kan søke ly når været drar seg til.
Et av triksene skal være å se etter trær og vegetasjon og fortøye så nærme som mulig disse. Dette fordi det da tyder på at det blåser mindre akkurat der. Ellers er det ikke mulig for trær å vokse opp. Det er de høye fjellene som skaper kraftige fallvinder, "williwaws", inne i buktene. Flere av caletaene er også så trange at det er vanskelig å svaie fritt for anker. Løsningen da er å ankre og fortøye som en edderkopp med flere lange liner i land.
Derfor sier alle pilotbøker og seilere som har seilt her før at man må ha fire-fem lange liner. 
Et av de store samtaleemnene blandt båtene som drar sørover er hvor mange og hvor lange tau man må ha. De fleste ender opp med 4-500 meter tau som deles i ulike lengder.
Vi valgte å kjøpe to ruller á 220m. Den ene rullen delte vi i to og den andre i tre deler.
Så kommer neste utfordring; Hvordan lagre og håndtere tau på 70 og 110m raskt og greit?
Man må som regel ro i land med taustumpen og da må det være flytetau, ellers hadde det blitt en vanskelig oppgave.
I tillegg er det en forutsetning at tauet kan løpe fritt ut uten for mye backlash.

I Buenos Aires fikk vi sydd to poser som hver rommer et tau på 110m. Disse har vi festet på innsiden av pushpiten bak slik at vi har et 110m tau på hver side, ganske greit tilgjengelig for rask fortøyning. Og ikke minst, forhåpentligvis ganske greit å ta det inn igjen og legge det i 8-tall i posene så vi ikke får tvinn på tauene.

De tre 70m tauene kveiler vi i 8-talls kveiler og stapper dem foreløpig i store sekker som vi kan ha på dekk. Det fyller seg opp med ting og tang og på lengre seilaser bør vi helst ikke ha for mye saker og ting på dekk, særlig i områder hvor vi må regne med mye vær.
Vi har foreløpig fått prøvd fortøyningsløsningen i Caleta Horno og det fungerte utmerket.